KALT TIL Å VÆRE PROFET

Forrige søndag hørte vi om hvordan Jesu rykte spredte seg overalt og hvordan han fikk lovord av alle i kraft av sin undervisning. I dagens tekst er det motsatte tilfelle og en rasende tilhørerskare driver ham ut av byen og vil styrte ham utfor en fjellskrent. Hva er grunnen til denne plutselige motviljen?

[Besøk gjerne H2Onews audiovisuelle sider for 4. søndag i alm. kirkeÃ¥r, Ã¥r C - Luk 4:21-30]

Svaret er tydlig nok. Forventnigene folket hadde til denne nye profeten holder ikke stikk. Det er jo bare tømmermannens sønn de lytter til, én de alle kjenner fra barnsben av og som nå gir seg ut for å være en profet. At han uttaler seg offentlig i synagogen er i og for seg ikke merkelig, enhver voksen jøde, rabbiner eller ikke, hadde rett til å lese og kommentere Skriften.

Men Jesus står overfor en mur av uforståelighet, og han skjønner at hans budskap ikke vil bli godt mottatt. Fra å være vitne til mengdens entusiasme for ikke lenge siden, møter han nå bare dens raseri, og han jages bort. Slik evangelisten Johannes sier i sin prolog. "Han kom til sine egne og hans egne tok ikke i mot ham." (Joh1,11)
Men Jesus lar seg ikke stanse. Han fortsetter å forkynne det budskap han er utsendt for, og vi vet alle hvordan det hele ender: en tilsynelatende total fiasko, døden på et kors.

Jesus står overfor to vanskeligheter. For det første: selve budskapets som henvendte seg til de fattige og de undertrykte og ikke til de vellykkede. Et budskap som talte om barmhjertighet, tilgivelse og nestekjærlighet - vanskelig å svelge for de som trodde seg feilfrie. Og for det annet: budbringerens troverdighet, Jesus som alle trodde de kjente og som fremstår ikke bare som en profet, men en som er større enn en profet - formidler av en nåde som kommer fra Faderen selv. Hvordan kunne man vente at dette kunne aksepteres? Hvordan kunne man ha tillit til denne "legen" som leget dem han vil på tross av alle skillelinjer?

Når Jesus sier at "ingen profet blir godt mottatt på sitt hjemsted", er det er en erfaring også mange av oss har gjort, Det er ofte når vi befinner oss utenfor de kretser vi stammer fra at vi kan vise det beste av oss selv. Der har vi nemlig ingen påsydde merkelapper som sier at du eller jeg er sånn eller sånn, og vi kan være den vi virkelig er.
Jesus derimot blåste av folks mening om ham, og trass i den fiendtlighet han møtte fra sine egne, tvilte han aldri på hvem han var og hvem han var utsendt fra: "Herrens ånd er over meg fordi han har salvet meg og sendt meg med gledesbud", hørte vi forrige søndag.

Som døpte kristne, er også vi kalt til å være profeter blant mennesker som ofte ikke er mer mottagelig for evangeliet, "det glade budskap" enn de på Jesu tid. Men vi vet at den tro vi vitner om, gir styrke til dem som setter sin lit til. Gud i alle livets tilskikkelser. Ropet til Herren fra de troende på Haiti i disse dager er et eksempel på det: "Ségné vin sové nou" - Herre,kom og frels oss…

Troen på at Gud frelser er det budskap vi er kalt til å forkynne som profetene før oss. Måtte vi ha den samme tro på at Gud er med oss bestandig og overalt.