Krigen i Gaza 2009 - Om traumer og post-traumatisk stress

[Teksten ble publisert på denne nettsiden 24. januar 2009.] Her er et enkelt eksperiment du kan gjøre på deg selv: stryk deg selv lett på den ene armen og legg merke til hvor lenge du kjenner det etterpå. Så slår du deg selv hardt på den samme armen, og kjenner etter hvor lenge det svir etterpå.

Dette er den absolutte miniatyrutgaven av en post-traumatisk stressreaksjon. Slaget er traumet, etterpå-følelsen er stressreaksjonen. Her er det berøringssansen som blir påvirket, men de andre sansene reagerer på lignende måte. Et grufullt syn blir hengende igjen i bevisstheten, lukten av svidd kjøtt, lyden av et tannlegebor, smaken av elektrisitet i munnen ...

Jeg hadde ikke tenkt å skrive noe om Gaza nå – det som skjer der har fylt alle medier daglig siden før nyttår, men kan ikke la det være. Noe av det mest groteske er kanskje at folk tar med seg klappstol, kaffe og matpakke og setter seg oppe i åsen på den israelske siden av grensen for å se på bombingen, men det er likevel ikke særlig verre enn å se det på tv, unntatt kanskje lukten av så mye røyk som også svir i øynene.

For befolkningen i hele Gaza er det verre, for de som ikke dør, utsettes for så mange traumer mot alle sanser hver dag og hver natt, i tillegg til en vedvarende angst for å bli utsatt for noe, at det må ha påført dem smertefulle reaksjoner som kan blusse opp gang på gang for resten av livet, for det verste med slike etter-reaksjoner er at de kan innhente deg når du minst venter det. Jeg hadde en gang en chilensk pasient som hadde sittet i fengsel og blitt torturert under Pinochet-regimet. Kontoret jeg brukte lå i fjerde etasje. Uten at jeg hadde lagt merke til det, lå det et branntau under en stol borte i en krok. Pasienten var vanligvis blid og smilende, men en dag rygget han tilbake i døren som om han hadde sett en kobra; han ble blek og kaldsvett, og nektet å komme inn. Jeg fulgte ham ut på gangen, og forsøkte å finne ut hva som skjedde. Omsider pep det ut av ham at han var blitt ført ut i fengselsgården for å henges – en såkalt mock-execution – flere ganger. Synet av tauet fikk minnene og angsten til å fosse tilbake. Andre reagerer på lyden av en bildør som smeller (hemmelig politi på razzia om natten), eller tør ikke ta i dørhåndtak fordi de en gang er blitt torturert ved å sitte i en celle med dørhåndtak som ble strømførende når de minst ventet det.

Men det verste med Gaza er etter mitt syn de tause barna. Det gjelder ikke barna som er for skadet til å kunne gråte, men barn som er blitt utsatt for så mye bombelarm, branner, skader og skrekk rundt seg at de bare har sluttet å snakke – kanskje for godt.

Hva kan omverdenen gjøre? Hva kan vi gjøre? Gilbert og Fosse har gang på gang fremhevet at de var i Gaza først og fremst for å være vitner, vise solidaritet. Det samme har jeg hørt mange ganger før, fra mennesker som har lidd i Chile, i Bosnia, eller i norske hjem hvor familiemedlemmer blir tyrannisert av deres egne, for den saks skyld. Det er viktig at noen ”der ute”, at noen utenforstående vet om at de finnes. Det høres kanskje tynt ut når man lever et normalt hverdagsliv i fredelige Norge, men det er sant.

Hvor blir det av dette i et trosperspektiv? Det er alltid tid og rom for å be for dem som lider. Og det er viktig å bli trodd, å bli sett. Det er fruktene av å høre til i De helliges samfunn, og krigslidelser er de tydeligste tegnene, synes jeg, på at vi alle er lemmer i Kristi legeme.

Teksten ble publisert på denne nettsiden 24. januar 2009