Da Gud flyttet inn i Det hvite hus

I 1960 ble katolikken John F. Kennedy valgt til president i USA. Ingen katolikk hadde tidligere innehatt denne stillingen, og sterke krefter ble mobilisert for å hindre at det skjedde. En rekke steder ble pamfletter trykket der det ble advart mot at Vatikanet nå kom til å ta over og styre landet.

“The Pope wants rich America under Catholic control. All other Catholic-controlled countries are poor and have always been…  A CATHOLIC PRESIDENT? No, I’m sorry. It would be like voting for a Fascist”. Men Kennedy slo tilbake. Han dro til Houston, Texas, der han holdt en tale for en stor forsamling protestantiske prester – Greater Houston Ministerial Association – en tale mange mener var den viktigste han holdt under valgkampen. Her minnet han om at den amerikanske grunnloven opererer med et strengt skille mellom stat og kirke, og har forbud mot ”religious tests” for alle offentlige stillinger. “I believe in a America where the separation of church and state is absolute; where no Catholic prelate would tell the president – should he be Catholic – how to act, and no Protestant minister would tell his parishioners for whom to vote… If this election is decided on the basis that forty million Americans lost their chance to being president on the day they were baptized, then it is the whole nation that will be the loser.” (Hele talen kan lastes ned her)

Vi vet hvordan det gikk: Kennedy ble valgt – om enn med ekstremt liten margin. (Hans motkandidat Richard M. Nixon var kveker, men gjorde ikke religion til noen valgkampsak. Alt tyder på at troen ikke var spesielt viktig for ham). En viktig konsekvens av denne historiske valgkampen var at kandidatenes kirketilhørighet og personlige tro forsvant ut som et tema i amerikanske valg for lang tid fremover. I dag, derimot, er det blitt en integrert del av presidentvalgene. Under valgkampen i 2000 ble George W. Bush spurt om hvem han regnet som sin yndlingsfilosof, og svarte straks ”Jesus”. En britisk journalist kommenterte dette med at i Europa kunne han like gjerne svart ”Homer Simpson” – reaksjonene ville i begge tilfeller vært like mye vantro og hån.  I USA hjalp slike uttalelser ham derimot til å bli valgt. Og også alle andre amerikanske presidentkandidater forventes å komme med offentlige erklæringer om sin tro – og den helst være sterk og ektefølt.

Hva hadde skjedd i amerikansk politikk i de førti årene som var gått mellom valgkampene i 1960 og 2000? Dette er tema for boken God in the White House: How Faith Shaped the Presidency from John F. Kennedy to George W. Bush, (HarperCollins, 2008) av Randall Balmer. Denne boken er både lettlest, informativ og tankevekkende.  Selv leste jeg boken ”med katolske briller”, og festet meg særlig ved hva den kunne fortelle om hvilke konsekvenser Guds inntog i Det hvite hus vil ha å si for amerikanske katolikker.

Gudeliggjøringen av amerikanske valgkamper er helt klart en konsekvens av at den kristne høyrefløyen – the Religious Right – vokste fram som en meget velorganisert valgkampmaskin på slutten av 1970-tallet. Tidligere hadde evangelikale kristne – såkalte ”born-again Christians”, vært utpreget apolitiske. 50 år tidligere – 1925 – hadde de forsøkt å påtvinge storsamfunnet sine verdier og holdninger ved den såkalte Scopes-saken, der man forsøkte å få avsatt en lærer i Tennessee fordi han i biologitimene underviste om evolusjonslæren og ikke om kreasjonisme. Scopes vant så det suste, og de konservative kristne trakk seg inn i et slags indre eksil. Mange lot være å stemme, og registrerte seg ikke engang som velgere.

Det begynte å snu med Jimmy Carter, en troende peanøtt-bonde fra Georgia. Carter fortalte under valgkampen åpent om sin tro som ”born-again Christian”, sannsynligvis ikke for å score poeng på det, men fordi åpenhet og ærlighet var hans stil. De evangelikale spisset ørene: dette var et språk de forstod, og de strømmet til valglokalene, faktisk i så store mengder at denne outsideren ble valgt. Men de kristenkonservative ble raskt skuffet: Carter kjempet ikke for de ”rette” kristelige sakene. Han gikk aktivt inn for dessegregering og sivile rettigheter for alle, og var mindre opptatt av å forsvare de religiøse samfunnenes rettigheter.

De kristenkonservative som nå var blitt vekket opp av sin apolitiske dvale, så seg om etter andre kandidater å støtte opp om. Da Carter forsøkte å bli gjenvalgt, sluttet de i stedet opp om hans republikanske utfordrer, den tidligere skuespilleren Ronald Reagan. Teleevangelisten Jerry Falwell startet den meget suksessrike bevegelsen Moral Majority, og kunne ta en betydelig del av æren for at Reagan ble valgt. I sin støtte til Reagan måtte det kristne høyre riktignok sluke et par kameler: Reagan var skilt og gjengiftet; som guvernør i California hadde han undertegnet en meget liberal abortlov, og han var heller ikke noen trofast kirkegjenger. Men han lærte seg å si alle de riktige kristne glosene, og ikke minst var han en ekte konservativ i økonomiske og sosiale spørsmål og antikommunist i utenrikspolitikken.

Også Reagans etterfølger, George Bush senior, fikk de kristenkonservatives støtte mens de hatet Bill Clinton som om han skulle være Den onde selv. Clinton var riktignok sørstatbaptist, og hadde hatt en personlig omvendelsesopplevelse som 9-åring, men dette hjalp ikke. For det første var han svært svak for kvinnekjønnet, og falt i synd gang på gang, og minst falt det de konservativ tungt for brystet at han, i likhet med Carter, kjempet aktivt for de fattige og for de svarte og andre minoriteter.

Bill Clintons to valgperioder var det kristne høyres store nederlag. Det viste at deres muligheter til å påvirke amerikanske presidentvalg ikke var ubegrenset. Men dette var også det eneste unntaket fra en eller imponerende sammenhengende seiersrekke fra 1980 til 2008. The religous right støttet konsekvent republikanske kandidater, selv når disse, som George Bush senior, ikke var særlig flinke til å snakke ”Jesus-språk”. De hadde også sine betenkeligheter med John McCain, dels fordi han var fraskilt og ikke likte å snakke om sin tro, men kanskje først og fremst fordi de mistenkte ham for å være for liberal i økonomiske og sosiale spørsmål.

En viktig forklaring på suksessen det nye kristne høyre var at det ble utvidet til å omfatte også store deler av det katolske Amerika. Mens de evangelikale kristne i 1960 mobiliserte mot katolikken Kennedy fikk de etter hvert stadig flere katolikker med på laget. Den saken som mer enn noen annet forenet dem, var abort. I utgangspunktet hadde ikke kampen mot abort stått så veldig høyt oppe på de evangelikales dagsorden, mens det i lang tid hadde vært et kjernespørsmål for den katolske kirke. Da også de evangelikale ”oppdaget” denne saken på slutten av 1970-tallet, var grunnlaget lagt for en sterk, ny allianse.

Da katolikken John Kerry kjempet mot George Bush i 2004, sa han tydelig fra om at han personlig var sterkt imot abort, men at han likevel gikk inn for at den vanskelige avgjørelsen om dette måtte overlates til den enkelte; han var ”pro-choice”. For flere katolske biskoper var dette et uakseptabelt standpunkt. Anført av erkebiskop Raymond Burke i Missouri erklærte de at de ville nekte å gi kommunion til Kerry og alle andre katolske politikere som gikk inn for fri abort. I dette synet fikk det sterk støtte av kardinal Josef Ratzinger ved Troskongregasjonen i Roma.

Kerrys valgkamporganisasjon prøvde å slå tilbake ved å påpeke at Vatikanet også gikk imot dødsstraff og krigen i Irak. En rekke katolske kongressmenn hadde stemt for både dødsstraff og krig i Irak uten å bli rammet av Vatikanets vrede. Dette motangrepet hadde imidlertid liten gjennomslagskraft, og mye tyder på at biskopenes advarsler mot Kerry fikk mange amerikanske katolikker til å la være å stemme på ham. Dette kan ha vært avgjørende for utfallet av valget: Bush vant med 50,7 % mot 48,3 %, eller med 3 millioner flere stemmer. Det er godt over 60 millioner katolikker i USA. Med tanke på hvor prestelojale mange katolikker er, selv i et land som USA, ville det være rart om ikke en stor del av dem lot seg overtale til å gjøre det deres hyrder rådet dem til. De amerikanske biskopene og deres støttespillere i Vatikanet bærer derfor et betydelig medansvar for at USA, og verden, måtte utholde 4 år ekstra med George W. Bush. Det ligger også en betydelig ironi i at de nå gav næring til de anklager mot Vatikanet som under valgkampen i 1960 hadde vært helt ubegrunnede, nemlig at den katolske kirke forsøkte å styre USA gjennom amerikanske politikere.

Som en ekstra skjebnens ironi kan vi også konstatere at de presidentkandidatene som det kristne høyre i USA har hjulpet frem til seier, ikke har gjort noe for å avskaffe eller innskrenke retten til fri abort. Selv da antiabort-presidenten George W. Bush hadde et republikansk flertall i senatet, gjorde han ikke noe for å innføre en strengere abortpraksis.

Barack Obama er en bekjennende og praktiserende kristen. Like fullt forsøkte det kristne høyre å mobilisere mot ham ved en snikkampanje der det ble sådd tvil om hans religion. Det ble påpekt at hans mellomnavn er Hussein, og skumlet om at han egentlig var muslim. En av de som slo tilbake mot dette, var tidligere utenriksminister Colin Powell, som støttet Obama selv om Colin var republikaner. Problemet med denne hviskekampanjen var ikke bare det at den var bunn løgnaktig, hevdet Powell. Like alvorlig var det at bak den lå det et uuttalt premiss at dersom han hadde vært muslim, kunne han ikke bli amerikansk president. Så viste Powell frem bildet av gravstøtten til en amerikansk soldat som hadde dødd i Irak. Halvmånen på støtten viste at han var muslim.  Katolikker bør merke seg Kennedys ord: “If this election is decided on the basis that forty million Americans lost their chance to being president on the day they were baptized, then it is the whole nation that will be the loser.” Dette må selvsagt gjelde ikke bare katolikker, men alle religioner og livssyn.