Religionens tilbakekomst - på godt og vondt

I den vestlige verden undervurderte vi lenge religionens betydning for samfunnet og for den enkelte. Særlig i akademia, kulturliv og media ble religion ansett som avlegs. Det var ikke minst tilfelle i det kulturradikale miljø i Dagbladet, der jeg var sjefredaktør i en syv års periode. Medarbeiderne luktet kristenmanns blod og hadde stort sett bare hån og forrakt til overs for kirker og religiøse samfunn.

Det var først da den avgåtte kulturredaktør Simen Skjønsberg dro på journalistisk oppdagelsesreise i bedehusland og skildret dette med like stor begeistring som da han i sin tid valfartet til Albania - "Sosialismens fyrtårn i Europa" - at religionen fikk en relativt positiv omtale. Mange år senere hadde både en tidligere sjefredaktør og en kulturredaktør konvertert til katolisismen, så man kan si det har vært en dramatisk utvikling.

I dag har Dagbladet like meget omtale av religiøse fenomener som andre norske aviser, mens Vårt Land er blitt mer verdslig og bringer stoff som ikke har noe med kristendom å gjøre. En annen sak er at norske medier ofte demonstrerer en påfallende mangel på kunnskap om religion, særlig den katolske kirke.

På Aftenpostens debattsider har kristne såvel som muslimske fundamentalister fått frikort. Det er ingen forskjell på det den muslimske Mohammed Usman Rana skriver om f.eks. homofili og det den kristenkonservative Espen Ottesen bringer til torgs. Begge betrakter homofili som en synd, i beste fall en sykdom man kan og skal helbredes fra.

Man kan ha høyst ulike oppfatninger om ekteskap mellom mennesker av samme kjønn og jeg ser absolutt problemene med barn i slike tilfelle, men vi kommer ikke utenom at graden av homofobi i et samfunn er en målestokk på hvor udemokratisk og undertrykkende det er. Det er ingen tilfeldighet at homofile forfølges i land som det ortodokse Russland, det muslimske Iran og det romerskkatolske Polen. Og det var ingen tilfeldighet at homofile var den gruppe etter jøder og sigøynere (roma) som Hitler-Tyskland skulle utrydde.

Men det finnes unntagelser fra den onde regel. Verdens største muslimske land, Indonesia, har en helt annen og liberal holdning til homofile enn de muslimske land i Midt-Østen. De praktiserer en "regnbue-islam" som skiller seg klart fra Iran og Irak; i Bagdad er hundrevis av  menn blitt bortført, torturert og voldtatt, og mange er blitt drept etter at de troende har skÃ¥ret av dem kjønnsorganene og har limt igjen deres anus.

Lederen for Europas fatwaråd, Yusuf al-Guaradawi, som Oslos domprost og andre godtroende nordmenn med støtte fra UD oppsøkte i Qatar og ga de beste attester, mener at homofile kan drepes, men det kan også jøder. For al-Guaradawi var Holocuast (Shoa) Guds straffedom over jødene. Det neste holocaust er det ifølge ham muslimene som skal sette ut i livet, etter Guds ordre.

Mitt poeng er at muslimer i likhet med kristne, hinduer og buddhister er så mange ting. Det er dette mangfold som er blitt borte i medienes behandling av religionen, selv om de fleste har fått med seg det store skisma mellom shia og sunni eller mellom det romerskkatolske og det russiskortodokse. Det er de sekularistiske samfunn, og særlig de uten noen statskirke, som har vært den største garanti for trosfrihet og ytringsfrihet. Derfor distanserer jeg meg absolutt fra et hvert forsøk på å gi religionen en rolle i politikk og samfunnsliv som den ikke bør ha. Jeg ønsker ikke å leve i et samfunn etter Ottosens og Usman Ranas oppskrift. Og jeg forbeholder meg retten til å kritisere religiøse holdninger og praksis som er antidemokratiske og menneskefiendtlige, selv om Vatkanet står bak.

Jeg mener ogsÃ¥ at vi bør vise solidaritet overfor de modige kvinner som i Tyrkia, Iran, Egypt, Nord-Afrika og i de muslimske miljøer i Vest-Europa reagerer med fare for liv og helse mot mannsdominert kvinneundertrykkelse, som jo heller ikke de kristne kirker har vært fri for. Jeg forstÃ¥r ikke at norske feminister og venstreadikale ikke er solidariske med disse kjempende kvinner. I stedet er det en naiv form for toleranse som den kjente forfatteren Serap Cileli karakteriserer slik: "Dere dreper oss med deres toleranse!"