Et blikk med liturgiske, bifokale briller;

Som delvis eksilant i et stort katolsk land, setter jeg fra tid til annen på meg mine mer eller mindre internasjonale og bifokale briller for å betrakte den katolske kirke i Norge - og det er et interessant skue sett fra kontinentet!

Vi er en verdenskirke, heter det så smukt, og i tillegg er vi i Norge minoritetskirke, og det er egentlig ganske kjekt- fordi det er både moteriktig og regnet som stuerent å være på lag med minoritetene.

Situasjonen er utfordrende, spennende, men ikke minst, full av fallgruber. Som minoritet betraktet, har vi for det meste blitt sett på med blide øyne hjemme på berget, men det foresvever meg at tiden er inne til å ta oss selv helt på alvor og innse hvor farene lurer, så å si.

Gamle Ibsen beskriver dette mesterlig i Peer Gynt, ikke den katolsk kirke selvsagt, men det å være små, det å være seg selv nok. Rører jeg her ved selve nasjonalsynden vår, tro? Er vi oss selv nok? Er vår lille kirke i ferd med å utvikle et slikt syndrom?
Hvordan kan vi holde balansen mellom det å ta vare på tradisjonen, samtidig som vi skal inkorporere både våre mange nye landsmenn og norske konvertitter?
Hvordan feire en verdig, høystemt og samtidig folkenær liturgi?
Hvor er kjernen i vår tro og hvordan kan liturgien uttrykke dette?

Da Mozart, det lille vidunderbarnet, spilte for folk, spurte han alltid publikum etterpå; Er dere lykkelige nå?  
For egen del kan jeg si at jeg deler de liturgiske opplevelsene jeg har i to grupper, - de jeg går lykkelig fra og de jeg ikke går lykkelig fra.
Er det svaiende kapper og lekker gregoriansk sang som avgjør lykkenivået? Nei, tenk, det er ikke det, det kan jeg for egen del fastslå med sikkerhet. Det som er tungen på vektskålen, så å si, er hvorvidt dette er ekte eller kunstlet. En verdig dialogmesse uten sang og i enkle messeklær kan gjøre meg minst like lykkelig som en fantastisk messe med den vakreste sang og de flotteste messeklær. ”Ubi caritas et amor, Deus ibi est”.
Jeg skal vokte meg vel for å minne om de stakkars forhatte fariseerne, de som pranget med svaiende kapper og vaiende fjær.

Klarer presten, og hans medhjelpere, ministranter så vel som kantorer, gjennom liturgien å føre oss inn i en større virkelighet? Klarer han å vise bare et aldri så bittelite glimt av himmelen, om så bare i et sekund? 
Mye forlangt, - jo, det er mulig, det, men det er gjørlig. Den guddommelige liturgi, sier de ortodokse, og det fullstendig uten blygsel.
Det guddommelige ligger slett ikke i mengden stoffer som er i sving, ei heller om sangen er på topp nivå, det ligger i nærheten og de feirendes presens – tilstedeværelse.

Liturgien bør være det redskapet vi har for å utvikle oss, for å kunne TRO. Det er gjennom synlige og konkrete tegn liturgien blir ”vår egen” at mysteriet blir konkretisert i den enkelte troendes herværende liv; Konsilfedrene klarte på mesterlig vis å formulere dette; Liturgien er det fremste middel de troende eier til i sitt liv å uttrykke Kristi mysterium og den sanne Kirkes virkelige natur, og gjøre den åpenbar for andre. Slik formulerer konsildekretet om gudtjenestelivets fornyelse seg, og teksten fortsetter: For det er Kirkens egenart å være på en gang menneskelig og guddommelig, på en gang synlig og bærer av usynlige rikdommer…………
Jeg kan tilføye et Ja og Amen til dette flotte sitatet.

For å si det med mine ord; Om vakker sang fører oss inn i mysteriet, er det som skal det skal være, men om den vakre sangen blir hovedperson, eller enda verre, sangeren, ja, da er det helt feil: da stenger dette for mysteriet. 

Aldri noen gang er de troende nærmere mysteriet enn gjennom den hellige liturgi: Mennesket er fra Guds hånd utrustet med flere sanser, og det vi oppfatter og forstår vil alltid være avhengig av en eller flere av disse. Ikke noen form for erfaring kan være skilt fra sansene, heller ikke vår tro og vårt Gudsforhold: Liturgien må med alle sine elementer kunne ses, høres og til og med luktes for å bli en del av oss.
På samme måte som vi ofte sier at et bilde taler mer enn tusen ord, slik vil også liturgien henvende seg til alle våre sanser og si oss langt mer enn bare teksten.
Liturgiens tekster sammen med prestens bevegelser fremhever og aksentuerer budskapet for oss, vårt eget kroppsspråk og våre egne attityder lærer oss å fatte dette budskapet med hele oss!

Karmelittmunken og mystikeren Johannes av Korset, denne store poeten blant mystikerne, gjorde seg klare tanker om dette:
Fantasien kan ikke forme eller forestille seg noe utenom det den har opplevd ved hjelp av de ytre sansene- det være seg det den har sett med sine øyne, hørt med sine ører...

I løpet av min utdannelse som operasanger, hadde vi undervisning i rolletolkning, og der kunne man snappe med seg mange gode tips også for liturgien. En av regissørene vi arbeidet med, sa ofte; ”rolletolkningen starter i føttene”; dvs. at det man skal formidle må inderliggjøres først, det må være både levd, følt og kjent på kroppen. For de uinnvidde kan jeg nevne at vi ble opplært i det som kalles Stanislavskij-metoden, som i korthet går ut på at ikke en eneste bevegelse eller gest skal utføres uten at den er 100 % begrunnet, og at denne bevegelsen skal ha både mål og mening.

Vi må vokte oss vel for å iføre oss en liturgisk stil og klesdrakt som mer enn noe annet kan fremstå som keiserens nye klær, eventyret som jeg håper dere alle kjenner; Keiseren som var så forfengelig at ingenting var vakkert nok. Enden på visen er at han blir iført helt imaginære klær og i sin forfengelighet klarer han ikke å se ut over sin egen person, han innser ikke at han er naken. 
Lesser vi på med ytre elementer og bevegelser som ikke er begrunnet, risikerer vi at vi ingenting annet tilføyer enn mengder med stoff og at liturgien blir naken og tom. Hvorfor kneler vi – hvorfor står eller sitter vi? Kneler vi fordi vi tror vi skal, eller gjør vi dette som et ekte uttrykk for noe i vårt indre? Blir vi mer katolske eller fromme jo flere bevegelser vi klarer å utføre i løpet av en messe? 

Forstå meg rett, jeg ønsker ikke hverdagslige messer med en prest iført vadmelstoffer og beksømstøvler, jeg vil ha ekte og sunne messer; Jeg vil kjenne Gud på kroppen, jeg vil føle, smake og kjenne troen, jeg vil ha hjelp til å nærme meg Mysteriet. 
Vadmel eller blonder, det kommer ut på ett, det, om bare uttrykket er ekte. 

Det som er tilgjort og kunstlet, vil til syvende og sist alltid bli avslørt; ”Se, han har jo ingen klær på seg”