Katolsk Studentlag i Oslo er en forening for studenter, akademikere og andre interesserte.
Vårt formål er å være en møteplass for katolikker ved høgskolen og universitetet i Oslo.

 

En assyrisk tragedie

02.11.09

Det er allerede over seks år siden USA gikk inn i Irak. Hva man enn måtte mene om krigen, er det vanskelig å komme bort ifra at perioden har vært en tragedie for store deler av det irakiske folk.

Skribent

Thomas Arentzen

 Aller verst rammet er de religiøse minoritetene. I senere tid har flere kommentatorer omtalt utviklingen i landet som religiøs rensing. Før den amerikansk-ledede invasjonen var der i underkant av en million kristne i Irak. Man tror at omlag 100 000 kristne familier nå har flyktet bare til nabolandene Syria, Jordan og Libanon; andre, ofte mindre bemidlede, har funnet veien til det kurdisk-dominerte Nord-Irak. Mange av de som ikke har flyktet, har måttet lide. Kristne kvinner har blitt tvunget til å bære slør eller fått salpetersyre i ansiktet om de har motsatt seg sløret; andre kvinner har blitt bortført og voldtatt. Alkohol- og musikkselgere (som ofte er kristne) har ved flere anledninger måttet bøte med livet. I 2006 ble den syrisk-ortodokse fader Boulos Iskander halshugget av islamister utenfor Mosul; samme år ble en 14 år gammel assyrer offer for en tilsvarende ugjerning i Baqouba. I mars ifjor ble den kaldeiske erkebiskopen av Mosul, Paulos Faraj Rahho, funnet drept. Mange av drapene er så bestialsk utført at de ikke egner seg på trykk; alt tyder på at ofrenes eneste forbrytelse var å tilhøre feil religion. 
Som kristne i vest har vi lett for å se de kristne i Midt-Østen som noe slags randfenomen, en trivelig liten minoritet som er litt mer som oss enn muslimene. Men hvem er de egentlig? Denne artikkelen er et lite historisk portrett – eller snarere en silhuett – av de kristne i Irak, representert ved den historisk sett viktigste av de lokale kirkesamfunnene, assyrerne eller øst-syrerne. Deres kjerneomr?e var ? gang landet mellom elvene, og deres kirke var ? gang st?st i verden.

En assyrisk kirke blir til
Syrisk er en dialekt av arameisk, det sprog Jesus selv trolig talte, og syriske kristne har funnes med fra første stund. I oldkirken bredte de syriske områdene seg østover fra Antiokia. Nisibis (moderne Nusaybin i Tyrkia) og Edessa (moderne Urfa i Tyrkia) var fra det fjerde århundre viktige skolebyer for syriske kristne. Skjønt mange av de syriske områdene befant seg i grenselandet mellom det kristne Romerriket og det zoroastriske Persia, frembragte de alt tidlig hellige storheter som Efraim Syreren (+ ca. 373) og Afrahat ”den persiske vismann” (+ ca. 345). 
Da Efesus-konsilet i 431 fordømte nestorianismen – en lære som ser det guddommelige og det menneskelige i Kristus som adskilte subjekter – rammet det de øst-syriske kristne, men Østens kirke i Persia hadde allerede noen tiår tidligere erklært seg uavhengig av kirkeledere i Romerriket; assyrerne var ikke lenger i kommunion med Antiokia, Roma eller Konstantinopel. Midt i sassanidenes Persia hadde Østens kirke sitt patriarkat, i oldtidsbyen Seleukia-Ktesifon noen mil syd for dagens Bagdad. De skulle utvikle en særegen tradisjon hvor bilder står svakt, hvor man ikke taler om at Gud lider eller at Maria er Gudføderske. 

Verdens største kirke
Til tross for sin stilling som religiøs minoritet var kirken i Persia vital og utadrettet. Assyriske kristne hadde spredt seg sydøstover til den indiske Malabar-kysten og nordøstover til Det kaspiske hav og områdene vi idag kaller Usbekistan, Tadsjikistan og søndre deler av Kasakhstan. 
Østens kirke er historiens misjonskirke fremfor noen. Den fulgte silkeveien østover, og i løpet av det femte århundre hadde misjonærene etablert kirker i Khorasan og omvendt en stor del av heftalittene. På syvhundretallet ble oghuz-tyrkerne del av Østens kirke og fikk, ettersom de var et nomadisk folk, en omvandrende metropolitt. Tasjkent hadde en stor kristen befolkning, og Samarkand fikk i det niende århundre sin egen metropolitt; det samme gjorde flere steder som idag hører til Afghanistan. 
Videre fikk nestoriansk kristendom fotfeste i Tibet nokså samtidig med Buddhas lære, og det er mye som tyder på at den særegne tibetanske buddhismen er en buddhisme preget av nestoriansk kristentro. Trolig ble det tibetanske metropolittdømmet opprettet på syvhundretallet.  
Samtidig misjonerte assyrerne i Kina. Kashgar i Xinjiang hadde allerede en kristen prins og Østens kirke hadde en metropolitt i byen. Menighetene i øst må ha vært formidabelt pluralistiske; nestorianske manuskripter funnet i Dunghuang er forfattet på syrisk, uigursk, kinesisk, tibetansk, gammeltyrkisk, khotanesisk og tre ulike iranske sprog. 
Kirken nådde til sist helt frem til hovedstaden Chang’an (moderne Xian) under Tang-dynastiet og nøt keiserhusets beskyttelse. Omkring år 650 bygdes Ta Qin-klosteret noen mil syd for byen; det er idag del av en taoist-helligdom, men var opprinnelig et kristent senter. I selve byen oppførtes i 781 e.Kr. ”Den nestorianske stelen”, en to tonn tung minnestein og fortsatt eksisterer. Den beskriver på kinesisk hvordan ”lysets religion” er kommet til ”Midtens rike” og hvorledes kristentroen bringer de buddhistiske og taoistiske tradisjoner til sin fullbyrdelse. Fem århundrer senere støter Marco Polo på nestorianere i Kina. 
Også en stor del av mongolene ble omvendt til assyrernes tro. Middelalder-legenden om Jon Prest (prestekongen Johannes) kan ha sin opprinnelse i europeeres møtet med én av de kristne khanene. 
Østens kirkes religiøse ekspansjon ligner på mange måter mongolenes politiske; de underla seg enorme områder, men forbindelsen tilbake til patriarken og moderkirken i Bagdad ble vanskelig å opprettholde. I de fjernere egner ble kirken lett bytte for sterkere og bedre lokalt forankrede religioner. Men i sin storhetstid var den tross alt verdens største kirke.
Hjemme i Bagdad var verden forandret. Muslimene hadde utradert zoroasterne, og syrerne befant seg i sentrum av den abbasidiske verden. De kristne var vel ansett i samfunnet; de var velutdannede og må kunne ta litt av æren for den kulturelle blomstringen i kalifatet på denne tiden. Assyrerne fikk i oppdrag å oversette antikkens klassikere til arabisk; takket være deres innsats kunne Aristoteles’ tekster vandre fra Det bysantinske riket til araberne – som siden tok den gamle grekeren med seg på lasset til Vest-Europa.

En forsvinnende liten kirke?
I nyere tid er Østens kirke gått opp i sømmene; ironisk nok ble den blant annet offer for vestlig kristnes misjon. I Midt-Østen har de som ikke har konvertert til islam, fristet en skyggetilværelse. Folkemordet i 1915-1918 er kanskje det eksemplet som tydeligst viser hvor fortvilet assyrernes posisjon har vært i det tyvende århundre. Folkemordet er i utgangspunktet ikke anerkjent som folkemord av så mange stater – heller ikke av Norge. Omtales det som folkemord, taler man som regel om tyrkernes ’armenske folkemord’ ettersom armenerne var det folket som mistet flest mennesker. Men også syriske kristne ble rammet; de mest moderate anslår at omlag 100 000 assyrere, 100 000 syrisk-ortodokse og 100 000 kaldeere (syriske katolikker) ble drept. 
Under Saddam Husseins Anfal-kampanje i Nord-Irak på 80-tallet led kurderne grusomt, men også her var assyrerne et usynlig offer. Over 200 landsbyer, kirker og klostre ble ødelagt av regimets herjinger. Det assyriske samfunnet krymper, krymper i skyggen av en viktigere verden. 
Ytre prøvelser har ført til indre splid. Idag gjenstår tre fraksjoner av den øst-syriske kristenheten – to nestorianske og én katolsk: Østens (assyriske) kirke som har under en halv million medlemmer på verdensbasis, Østens gamle kirke som har under 100 000 medlemmer, og kaldeerne, grenen som er blitt forénet med Roma. Sistnevnte er tallmessig det største øst-syriske kirkesamfunnet i Irak idag, og dessuten det største på verdensbasis med sine bortimot 700 000 medlemmer. 
Der er færre enn en million kristne igjen i Irak, dvs. omlag 3 % av befolkningen; for 50 år siden var prosentandelen over det dobbelte. Ifølge en assyrisk kilde er 12 prester drept og 59 kirker angrepet de siste fem årene. Assyrerne er hjemløse, og tragedien er ikke over. Det må vel kunne kalles en slags skjebnens ironi at Østens kirke i vår tid ledes fra Chicago. Assyrerne representerer en del av kristenheten som bestandig har vært minoritet i sitt eget hjemland, bestandig har eksistert på andres nåde. En kan håpe at de likevel, med Guds hjelp, finner veien ut av skyggenes land, at de for muslimer i Irak blir mer enn Amerikas trosfrender, og for kristne i vest mer enn et glemt folk.

Thomas Arentzen  

Kilder:
Christoph Baumer: The Church of the East: An Illustrated History of Assyrian Christianity, I. B. Tauris & co 2006
Diverse nyhetsmedier



 
Katolsk Studentlag hovedside
Søk i nettstedet  
avansert søk  

ENGLISH