Pavens sosialensyklika og multikulturalismen

I sommer kom pave Benedikts lenge ventede sosialensyklika: Sannhet i kjærlig (”Caritas in veritate”). Den har vakt begeistring hos mange – også blant kristne utenfor Kirken. I Norge har ensyklikaen, så vidt jeg vet, ikke vært tema for nevneverdig debatt eller refleksjon.

Pave Benedikt har lenge vært sterkt engasjert i de politisk-kulturelle spørsmål. Senest 19/10 i år da paven møtte en diplomatisk delegasjon fra Den europeiske union. Ved den anledning påpekte haen kristendommens avgjørende betydning for utviklingen av den europeiske sivilisasjon. ”Det er viktig at Europa ikke lar sin sivilisasjonsmodell forfalle og rakne, tråd for tråd.” Kirken vil nøye følge utviklingen av Europa med et særlig fokus på respekten ”for livets verdighet fra vugge til grav, og familiens og ekteskapets unike rolle” (http://www.katolsk.no/nyheter/2009/10/20-0001.htm).        

Taler paven for døve ører? Det kan virke slik. De ledende politiske sjikt legger tydeligvis ikke særlig brett på budskapet fra Roma. Den overordnede politiske filosofi, som gir horisont og som legger de politiske og kulturelle føringer, er arvet fra den store franske revolusjon med vekt på demokrati og liberalitet, menneskerettigheter og demokrati. På 1800-tallet var Kirkens ledelse avvisende til demokratiet og frihetene som fulgte med.  Men opptakt ble også gjort mot en åpen holdning til demokrati og menneskerettigheter. Det annet vatikankonsil (1962-65) gjorde menneskerettigheter og demokrati sentralt i Kirkens politiske og sosiale engasjement. Konsilet viste ikke til den franske revolusjon, men begrunnet sin nyorientering i sin egen lære (skapelses- frelseslære) om den menneskelige person. Men det ble etter hvert klart at demokratiene i Europa og Nord-Amerika utviklet seg bort fra det menneskesyn som var forankret i de kristne fundamenter.

I vår tids demokrati er det et svært spenningsfyllt mønster av ideer som er ideologiske ledestjerner for utviklingen videre. Ved multikulturalismen skal individer og grupper med forskjellige livssyn og religioner få (fritt) rom til å bevare og utfolde sin kulturelle identitet. Som ideologi er multikulturalismen i utgangspunktet verdirelativistisk og religiøst sett agnostisk, og som sådan et effektivt instrument både til å nedkjempe og totalt privatisere Europas kristne tradisjon. Samtidig skal alle i samfunnet integreres i det alminnelige sosiale og kulturelle fellesskap. Men integreringen skjer ikke på de ulike kulturers premisser, men på maktelitens. Visse praksiser og ideer blant de religiøse minoriteter - inklusive de kristne kirkene  - må overvinnes og lukes ut.             

Mennesker fra ikke-europeiske kulturere bør lære hva det betyr å leve i et åpent liberalt og demokratisk samfunn tuftet på likhets- og frihetsidealer. Det er nødvendig og godt. Men i det sekularistiske demokratiet er disse ideal blitt så å si enerådende slik at andre viktige kulturverdier er blitt skjøvet til side, slik som familiens (mor, far og barn) stilling som fundament for samfunnslivet. Og likhet og frihet gjelder først og fremst det voksne inidvid.  Det ufødte menneskeliv faller utenfor. Den katolske kirke vil aldri gi opp å holde frem menneskeverd for alle - fødte som ufødte - og familien  som avgjørende for kulturen.

Pave Benedikt innleder sin ensyklika med de grunnleggende forutsetninger for Kirkens politiske og sosiale engasjement: Kjærlighet og Sannhet må holdes sammen.  Kjærligheten er en esktradinær kraft som leder menneskene til et modig og generøst engasjement for rettferdighet og fred. Kjærligheten har sin kilde i Gud, som er evig kjærlighet og absolutt sannhet. Hver enkelt av  er kalt til å leve og fullbyrde den plan Gud har for livet. Ved hans plan finner vi den frigjørende sannhet. Og vi er kalt til å forsvare sannheten, uttrykke den i ydmykhet og overbevisning. Å vitne om den er nettopp et uttrykk for kjærlighet. Alle mennesker føler en indre trang til å elske på autentisk vis. Sannhetssøken og kjærlighetsevne lever i ethvert menneske fordi dette er plantet av Gud i hjerte og sinn hos ethvert menenske. Dette er det bærende i kirkens sosiallære. Det er nødvendig å søke sannheten i kjærligheten, men kjærligheten må på sin side bli forstått, fastholdt og praktisert i lys av sannheten.

Dette grunnprinsippet er helt annerledes enn tankegangen vi møter i den sekularistiske multikulturalismen, Den ofrer stadig sannheten på relativismens alter. Det ender til sist i en kjærlighet som blir sentimental, utflytende og til sist ubarmhjertig.