Tvillingene

Selv hardbarkede kirurger fikk klump i halsen da de to søsknene spontant strakte armene ut mot hverandre og tydelig uttrykte gjensidig gjensynsglede.

Ved min arbeidsplass på Barneklininikken, Rikshospitalet er det en høy andel alvorlig syke nyfødte. Mange trenger intensiv behandling med alt det moderne medisin kan oppvise av sofistikert teknologi:  pustemaskiner, legemiddelinfusjoner, avanserte kirurgiske inngrep osv. Dette redder liv – men skaper samtidig en så teknisk og maskinpreget virkelighet at pasienten nærmest blir borte blant alle slangene... Og for barnet selv innebærer en slik intensiv behandlingssituasjon et dramatisk miljøskifte fra den varme, stille, våte og mørke livmorhulen.

For en tid tilbake var en av våre små intensivpasienter tvilling – og tvillingsøsteren var frisk. Her var miljøskiftet for den syke om mulig enda mer omseggripende, ettersom behandlingen innebar en total atskillelse fra det individ som hun hadde levd tett omslynget med i 9 måneder. Det er neppe mulig å komme tettere på hverandre enn i en livmorhulen; nå var denne symbiosen brutalt avsluttet.

Et par uker ut i sykdomsforløpet tok foreldrene med seg den friske tvillingen til intensivavdelingen. Selv hardbarkede kirurger fikk klump i halsen da de to søsknene spontant strakte armene ut mot hverandre og tydelig uttrykte gjensidig gjensynsglede. Og de påfølgende timene var pasienten langt roligere – og medisinsk mer stabil – enn hun hadde vært noen gang siden fødselen.

Denne lille solskinnshistorien innbyr til refleksjon på flere nivåer. Den illustrerer blant annet forbindelsen mellom psykiske og fysiske prosesser: at positive følelser – i dette tilfellet gjensynsglede - faktisk gir seg kroppslige utslag som kan registreres med moderne overvåkningsutstyr. At det foreligger et intimt samvirke mellom kropp og sjel er blitt fastholdt gjennom hele kristendommens historie; i antikken som et vern mot gnostisk dualisme, senere som en motvekt mot blant annet Descartes’ maskinforståelse av kroppen. I vår tid synes det imidlertid som om norsk lutheranisme har glemt denne innsikten, og overlatt tematikken til nyreligiøse retninger som ofte sauser den sammen med alternative medisinske metoder og sterke komersielle interesser. Resultatet blir hverken god teologi eller god medisin.

Men historien illustrerer også et annet, kanskje enda dypere fenomen: at mennesket dypest sett er et relasjonsvesen. Vi er skapt for samkvem med andre, vi konstitueres i møtet med andre; noen går så langt som til å hevde at det sant menneskelige blir til i relasjonen. Også dette er en grunnleggende kristen innsikt, slik den blant annet kommer til uttrykk i det dobbelte kjærlighetsbudet:  å være kristen innebærer en forpliktelse til å elske – altså stå i en kjærlighetsrelasjon til - Gud og vår neste. Og dogmet om den treenige Gud viser at ikke bare mennesker, men også Gud selv, er et relasjonsvesen. Joseph Ratzinger skriver følgende i sin Innføring i kristendommen: ”Det finnes et ’vi’ i Gud [...] en dialog i Guds indre. [...]. [Dette] sprenger antikkens oppdeling av virkeligheten. Nå blir det klart at ved siden av substansen står dialogen, relasjonen, som en like opprinnelig form for væren”.

Mitt tredje poeng med historien om tvillingene dreier seg om responsen til de tilfeldig tilstedeværende. Alle ble rørt – noe annet ville være umenneskelig – men alle ble også forundret. Ingen av oss hadde på forhånd forestilt oss at de to små barna ville reagere slik; ingen tenkte vel at det var mulig. Og det sier mest om oss selv. Gitt en intim omfavnelse i ni måneder, og gitt relasjonens fundamentale  menneskelige betydning, ville det være høyst overraskende om tvillingene ikke hadde vist gjensynsglede. Likevel blir vi forundret når de oppfører seg naturlig. Hva sier det om vårt blikk? Henger det sammen med en fundamental nedvurdering av nyfødte barns evner og egenskaper, som i sin tur kan forklares av teknologiens dominans i helsevesenet? (Og som blir tvingende nødvendig å forfekte for dem som ønsker å gi moralsk legitimitet til dagens abortlov. ) Eller er forklaringen en avvisning av relasjonenes betydning i et samfunn som blir mer og mer egosentert? For dette er sekularismens svøpe: jo mer vi blir oss selv nok, jo mer mister vi evnen til å se og begripe relasjonenes fundamentale betydning i våre liv.

 

Vegard Bruun Wyller

Overlege, dr. med.

Barneklinikken, Rikshospitalet