Kirken og kulturradikalismen

Det pågår for tiden en debatt om kulturradikalismen og dens status i offentligheten. Kulturradikalismen sies å være passé, forvitret, slutt, men også å være levende, frisk og provoserende som aldri før.

For å sirkle inn hva denne radikalismen egentlig står for, kan det synes naturlig å holde den opp mot kirken, Den katolske kirke. 

Det er lett å se motsetningene her. Der Kirken krever respekt for overleveringen og troskap til tradisjonen, vil den kulturradikale gjerne vil rasere institusjonene og gjennombore illusjonene. Der Kirken krever fromhet og ydmyke holdinger, vil den kulturradikale leter først og fremst etter hykleri og tendenser til dobbeltmoral hos sine motstandere, noe som med nødvendighet stiller de troende svakt. Og videre: der kirken krever underkastelse - under biskopen, abbeden eller til syvende og sist Paven - kjenner den kulturradikale forakt for all lydighet. I stedet fremheves dyder som uavhengighet og egen integritet - kulturradikaleren bryter sin lanse i den gode strid mot hva som helst av autoriteter. 
Hvordan en katolikk kan stå seg mot dette, fortjener en nærmere gjennomtenkning av begrepene og deres innhold. Det følgende er en skisse i så måte.

Historisk sett fortoner kulturradikalismen og Kirken seg som motsetninger til 100 prosent. ”Knus uhyret”, sa Voltaire, den første kulturradikaler, og siktet vel med det først og fremst til Kirkens dogmer, som han mente måtte nedkjempes for at sannheten skulle vinne fram. At den katolske kirken sto mer laglig til for hogg i så måte enn de protestantiske, lå på hans tid i sakens natur. De store reformasjoner på 1500-tallet med den lutherske i spissen, fosset fram som revolusjonære oppbrudd fra Romerkirkens den gang stivnede struktur og tilpassede dogmer. Senere brakte selvsagt motreformasjonen mange reformer i det katolske trosarrangement og ga ting en rettere plass enn før. Likevel fortonte Roma seg for 1700-tallets opplysningsfalanks som - om ikke et uhyre, så i alle fall som inkarnasjonen av tradisjon, fanatisme og motstand mot vitenskapen, fremfor alt naturvitenskapen, den nye gud.
Med den franske revolusjon kom dette til syne for fullt, og nå ikke bare som en filosofenes og forfatternes opprør. Den folkelige vrede mot kirken som institusjon, og mot prelatene som dens håndgangne menn, ga seg uttrykk i voldsomme billedstormer, men også fryktelige overgrep, rene massakre i blant, av kirkens munker og nonner, av prester og kanniker. Man kan her bare vise til Simon Schama’s fremstilling Citizens, så vil man forstå at revolusjonen fra 1789 og framover brakte den frykteligste katastrofe noen sinne over kirken, og attpå til i dens ledende land Frankrike. 
Det jordskjelv som ble satt i gang, ble nok midlertidig temmet og stanset under restaurasjonen etter Napoleonstiden. Frankrike fikk annet å tenke på, under inntrykket av 1800-årenes industrialisme og kolonialisme. Men som langsiktig bølge holdt den kulturradiale antiklerikalismen seg helt inn i 1900-årene, da den i kjølvannet av de konstitusjonelle forandringer som skilte kirken helt fra staten, fikk til følge at alle ordensgeistlige ble fordrevet fra fransk jord 1904. Over hele Europa holdt 18- og 1900-tallets kulturradikalisme minnene om den store revolusjonen høyt, også når man rundt 1870/80 gikk inn i det moderne gjennombrudd for human- og sosialvitenskapene, positivismen. Motsetningen mellom den gamle, klerikale og den nye, positivistiske tid er slående tematisert i Ibsens dramatikk, særlig i Gjengangere med sine uforglemmelige scener mellom fru Alving og pastor Manders.
De er mange ganger sagt, og hver gang med stor rett, at den kulturradikalismen som ble grunnlagt under det moderne gjennombrudd, var så potent at den fikk følger langt fram i tiden, ja like til 1930-årenes marxisme, slik vi i Norge kjenner den gjennom trekløveret Hoel-Krog-Øverland - med forgreninger langt ut i den allmenne kultur- og skolepolitikken. Rett nok kunne 1930- og 40-årenes generasjon selv føle seg som båret fram på en ny, sosial bølge, nemlig den seirende arbeiderbevegelse og dens lære om sosialismen. Men det var nok heller Kiellands, Ibsen og Bjørnsons ideer som fortsatt var mest levende hos dem, som Pater Hallvard Rieber-Mohn ofte framholdt.
Hva er så det grunnleggende innhold i arven fra den store franske revolusjon? Liberté, egalilté, fraternité sa de revolusjonære selv, og med dette opprinnelig enkle og radikale slagord spredte dens ideer seg ut over verden. Frihet - fra tvang og undertrykkelse. Likhet - i behandlingen av enkeltmennesker like fullt som i resultat av behandlingen. Broderskap - ”ekte” relasjoner mellom mennesker til forskjell fra underkastelse, tradisjon og hierarki. Så enkelt ble det sagt, og der kan også vi ta vårt utgangspunkt i dag. For disse verdier lever og virker, ja de gjennomstrømmer skolen, mediene, regjeringsinformasjonen, det offentlige liv som grunnleggende dogmer. 
De har selvfølelig også preget den Katolske kirke, disse ideene, ja de har endret den like mye som de har endret andre. Ofte vil det generelle i revolusjonens budskap kunne ses som et grunnlag for allianser eller i alle fall for sammenfallende posisjoner mellom Kirken og den politiske radikalisme, i eller utenfor arbeiderbevegelsen. 
Kirken er i dag mot slaveri, mot dødsstraff, og mot voldelige forfølgelser uansett - tre saker som lar seg underbygge med Gudsfryktens barmhjertighetsargumenter, men som reelt har fått sitt politiske moment fra arven etter 1789. Og Kirken sier ja til menneskerettighetene - etter at den opprinnelig stilte seg imot. Dette siste innebærer at det opprinnelig revolusjonære krav om en sekulær kodifisering av reglene for moralsk atferd mellom mennesker i et samfunn, har slått helt igjennom - selv om Kirken opprinnelig holdt på at en verdslig kodifisering ikke var ønskelig. Ja Kirken forsvarer sågar i prinsipp velferdsstaten, og har forlengst avfunnet seg med det syn som opprinnelig ble motsagt av mange geistlige, at statlig omsorg kunne få en legitim plass i ekte barmhjertighetsarbeid. Her vil riktig nok Kirkens egen sosiallære komme inn som tungtveiende for katolikkers syn på statens oppgaver - og begrensninger. Men enhver som leser den siste, store encyklika ”Caritas in veritate” vil se at det her gis rom for en sosial og politisk radikalisme som holder broderskapet høyt - ”broderskap” da i betydning solidaritet og omsorg også i politisk forstand.
Vatikankonsilet 1962-65 reformerte Kirken og gjorde trosfriheten til en menneskerett. Dermed ble ”frihet” i religiøs forstand knesatt. Det skjedde naturligvis ikke uten strid. Flere av de delegerte biskopene representerte tradisjoner hvor tvang og statlig represjon mot avvikere ikke bare ble tålt, men til og med ble ansett som en nødvendighet. Men flertallet gikk inn for frihetsretten, og dermed var prinsippet om frihet knesatt fullt ut. 
Førti år etter har vi fått ”Caritas in veritate”, som legger grunnen for et solidarisk brorskapssamfunn i praktisk politikk, ja som forutsetter finansflyten temmet og kapitalismen lagt i lenker. Encyklikaen åpner for fordelingsmekanismer som vil gjøre ”broderskap” til noe langt mer enn velmenende nestekjærlighet i tradisjonell kristen betydning.
Men hva med likhetsidealet ? Hvordan stiller Kirken seg til kulturradikalismens kamp for denne verdi? For likebehandling av borgerne uansett kjønn, etnisitet eller seksuell legning? 
Dette blir tema for neste tekst, som kommer på dette sted i februar 2010.