Gullkalv og hestekjøtt

Det går mot valg. På lederplass i Morgenbladet smeller Alf van der Hagen til med tittelen ”Ugudelige kristne” (21. august 2009). Han synes kristne burde stemme annerledes enn de ofte gjør – hvilket de jo også ofte gjør; det er tross alt over halvparten av befolkningen vi snakker om. Men hvis vi ikke skal si med den hellige Paulus at ”kjødets gjerninger er åpenbare, såsom: utukt ... trolldom ... partier” (Gal 5,19-20), hva skal man si om dette valget? Hva er det som står på spill for de kristne som ikke gjør som de fornuftige vil?

Det verdinøytale rom

Morgenbladet skriver: 
I den økonomiske fordelingspolitikken representerer «gudløse» politikere på venstresiden flere kristne verdier enn liberalistene i Frp. Moral- og verdispørsmål er i mindre grad politiske spørsmål enn økonomi og fordeling. 

En turde også kunne si tvert om. Riktignok er det lite som tyder på at FrP er mindre «gudløse» enn SV, men å gå ut ifra at moral- og verdispørsmål ikke skulle være politiske spørsmål, er vel å helle badebarnet ut i do-skåla? Vi må kunne anta at der ligger verdier til grunn, likesom verdier kommer til uttrykk, når Stortinget vedtar sine lover. 
Mennesker flest foretar i alle fall valg på bakgrunn av sine verdier; de grunnleggende verdier som preger oss, er fremfor alt de vi erhverver i våre religiøse liv, vårt menneskelige sprog. Å tenke seg noe annet, at korset kunne legges igjen hjemme så den klare og uhildede fornuft må råde i de rådende rom, er, må en vel kunne si, noe i nærheten av en opplysnings-utopi. I tidligere tiders ting og forsamlinger forstod de politiske beslutningstagere seg som en naturlig del av det religiøse menneskesamfunn de hadde i oppgave å lede, og selve beslutningsforumet var gjerne ansett som en del av samfunnets rituelle liv. 
Innen videnskapene er det ikke lenger noen som vil kalle seg positivist; man har innsett at det skal mere til for å beskrive verden enn snusfornuft. Verden er fra et teologisk perspektiv et mysterium skapt av den mysteriøse Guddom, på samme tid begripelig og ubegripelig. Det menneskelige samliv er intet unntak; ville det ikke anstå seg også politikken å legge den rene nyttetenkning til side og forsøke å besinne seg på skaperverkets sakrosankte kompleksitet? 
For kristenretten som Olav den Hellige fikk innført, gjelder kristendomsholdet ikke bare den enkelte, men hvorledes samfunnsstrukturene veves gjennom giftemålsforbindelser, hvem som velges til konge, hvordan dyr og spedbarn behandles, og hvilke ritualer samfunnet utfører, for hele landet og den ytre sfæren angår forholdet til Gud. 
Lover som verner liv og skaperverk, forutsetter lovgivere som søker å se skapningen ikke som en ressurs, men en epifani, hvert ansikt og hver kropp, ikke som objekt, men som Kristus.

En ”nøytral” kult

En venn av meg er teolog og prest i Den norske kirke. Nylig opplevet han det han omtaler som sin gullkalverkjennelse. Han overvar sin første human-etiske navnefest og var like forbløffet som bestyrtet da han fortalte meg om opplevelsen: 
Det var ikke dét at ikke-kristne ville ha en fest for sine barn, eller at barna var i samme alder som dåpskandidatene han selv døper; at navnefestfølget kom inn i seremonirommet gående i prosesjon, og at de fleste barna bar den hvite dåpskjolen, var, som han sa, greit nok. Menigheten sang human-etiske salmer, de små ble båret frem til podiet ved siden av talerstolen, predikanten holdt en litt for lang preken (slik min venn var vant til fra sitt eget kirkesamfunn) og følget gikk i prosesjon ut igjen. Det var i og for seg ikke dette som plaget ham. Nei, sa han, kult-kontinuitet kjenner vi fra de fleste sammenhenger hvor én religion overtar for en annen; human-etisk navnefest med luthersk ritus må de gjerne ha for meg. Ennskjønt, sa han, det blir noe ufrivillig komisk over den hvite dåpskjolen.
Problemet – for ikke å si åpenbaringen han fikk – var at det var mulig å lage et rituale utav intet; en hel seremoni med en ytre form, men uten et meningsinnhold. Den form som han hadde tjent i flere år allerede, dåpens sakrament, var en hellig handling, men det var også noe mere; det var det lille menneskets initiering i Kristi kosmiske frelsesverk, en nedstigning i dødsriket og en oppstandelse på tredje dagen, en ny fødsel i en ny hvit drakt. Slik hadde han forsøkt å forstå dåpen selv, og slik hadde han forsøkt å formidle dens innhold til foreldre og faddere. Hva han var vidne til i navnefest-ritualet, var en predikant som forklarte at denne riten betød et velkommen til verden, et hei til den nyfødte. 
Jeg var, som min venn formulerte det, tilstede under forrettelsen av heiets sakrament; jeg tror jeg rødmet der jeg stod. Det var som jeg skuet inn i skallet av en religion, vrengbildet av religionen, tomhetens kult. I studietiden hadde han med skepsis lest beretningen om Israelsfolket som ikke orket bie på Moses, men laget en ny gud av sine egne gullsmykker; nå hadde han brått sett seg selv som en slags Aron-skikkelse.

Det rituelle mennesket

Mennesket synes ikke bare å være et religiøst vesen – homo religiosus som det heter hos religionshistorikeren Mircea Eliade – men også et ritualiserende vesen. Uten noen form for guddom, i forsamlinger av selverklærte religionsløse, tar mennesker til å utmeisle nye ritualer, ofte til forveksling like de som forvaltes av religiøse forsamlinger. Tar man Gud bort ifra mennesket, blir det ved å gå til kirke; fjerner man Nåden, fortsetter menigheten å oppsøke presteskapet. De ateistiske regimene i Øst-Europa viste at bisettelsen av religionen ikke førte til utslettelse av undertrykkelse. De ateistiske land ble aldri arituelle land; tvertimot ritualiserte de sin egen form for undertrykkelse.
Likeledes i de sekularistiske regimer: Sekularismen oppnår ikke å bli et verdinøytralt felt utenfor religiøsitetens mørke, for mennesket og samfunnet er ikke bare rituelt på fritiden. Det er ikke blott i det indre religiøsiteten sitter; ritualene slår takten i bena. I likhet med de fleste andre vekkelser som attrår et liv utenfor de etablerte religionenes rammer, får sekularismen snart sine egne bud og forbud, sine ritualer og høytider, sin egen doktrine og moral: forbud mot hodetørkle for kvinner, nasjonalisme, nasjonaldagsfeiring og ymse nye dager som ingen riktig kan utlegge, RLE-faget i skolen og begrensning av den religiøse oppfostringen, vegring mot å omskjære guttebarn(!), et eget ekteskapsbegrep, et utilitaristisk syn på menneskeliv, tabuisering av dét man oppfatter som religiøs praksis og sprog osv. osv. 
En kan lure på hva Frankrike, som har forbudt ”religiøse symboler” i skolen, planlegger å gjøre med spisingen; bør muslimer unnlate å spise halal i skoletiden, og burde ikke katolske skolebarn spise kjøtt på fredager? I Sverige finner man det faktisk forsmedelig at en teologisk utdannelsesinstitusjon har bånd til kirken, og at deler av teologiutdannelsen skulle forutsette studenters tilstedeværelse ved en liturgisk celebrering – det strider mot religionsfriheten, må vite.  
Å splitte opp menneske- og samfunnslivet i seksjoner – den religiøse og den ikke-religiøse – geleider oss inn i absurditetene. Muslimer, jøder og endel kristne eter f.eks. ikke svinekjøtt. Er det religion? Når jeg unnlater å koke meg en stor gryte hestekjøtt til middag, er det religion? Hellig-Olavs kristenrett sa at vi ikke skulle gjøre det, og vi har ikke gjort det siden kristendommen kom. Det er utvilsomt del av vår i videre forstand kulturelle ritus, kristendomsholdet og kulturarven, vår kulturelle hukommelse som minner oss om at vi foreløbig ikke fullt og helt inngår i verdinøytralitetens kult.

Kulturarven

Norge har fremdeles en kristen konge, men det er dypt tragisk om det kristne Norge går i retning av et post-kristent land. I den grad stemmesedler kan motvirke en slik utvikling, i den grad moral- og verdispørsmål ikke helt og holdent er blitt apolitiske spørsmål, tør man vel fortrøstningsfullt avgi sin stemme, skjønt den som vil verne om den kristne kulturarven – om en får anvende slike termer – knappest kan forlite seg på hverken sosialdemokrater eller liberalister. Markedet har like lite som staten en særskilt evangelisk kraft. Ingen av de to politiske retningene har tradisjon for å forsvare religionens plass i samfunnet; de representerer hver på sin måte den moderne tanke at politikk og religion er fremmede for hverandre, adskilte seksjoner i den menneskelige tilværelse. 
Kristne mennesker vil fortsette å stemme ved valg, og godt er det, selv om joik ikke later til å ha større kraft enn krutt i det politiske Norge. Hvorom allting er, springer kristen kultur og arv tross alt ut av kristen gudstjeneste; tradisjonen er ikke noe som var eller er, den er noe som blir, og den lever i dem som lever den ut. Kristen sed har vunnet hevd fordi noen har levet den, ikke fordi den er vedtatt. Alle valg – både det vi foretar søndags morgen og det vi foretar mandag den 14. – er verdivalg.