Kan grådighet ha en fornyende kraft?

Gordon Gekko berømte sats i Oliver Stones film Wall Street fra 1987, greed is good, grådighet er et gode, synes fortsatt å være god latin. Ledende økonomiske miljøer synes i flere sammenhenger å gi Gekko rett i hans påstand.

Tanken synes å være at egeninteressen som finnes i grådigheten vil kunne være en revitaliserende drivkraft i markedet og få det økonomiske svinghjulet i gang igjen. Selv om argumentet i første omgang virker tilforlatelig, er grådighetens vesen mer tvetydig enn som så. Et lite ekspose i det latinske språket, kan i dette tilfellet gi oss en del tilleggsmomenter i debatten om grådighetens mulig fornyende kraft.

Som mange vil være kjent med, er grÃ¥dighet Ã¥ finne pÃ¥ listen over de syv dødssynder. Den kirkelatinske termen for grÃ¥dighet er avaritia. Begrepet har dobbel betydning. Det kan bety bÃ¥de grÃ¥dighet og gjerrighet. GrÃ¥dighet knyttes i hovedsak til materielle verdier, men kan ogsÃ¥ dreie seg om ære og berømmelse. Den grÃ¥dige elsker gale ting pÃ¥ en overdreven mÃ¥te, sier Thomas Aquinas. Problemet er dypest sett troen pÃ¥ at forgjengelige verdier, kan sikre liv og fremtid. Kjærligheten til penger, det som pÃ¥ gresk heter filarguria, erstatter troen pÃ¥ Gud samt verdien av det menneskelige fellesskap, som tilværelsens dypeste grunn. Heri ligger det dødelige i dødssynden ut fra et teologisk perspektiv. Dødssynden gjør at mennesket fanges i en vedvarende kverning omkring sine egne interesser. Dette er dette elementet som ligger i tanken som Luther i sin tid lærte av Augustin, nemlig at dødssyndens gjør  mennesket innkrøkt i seg selv, homo incurvatus in se.

Gekko og hans likesinnede overser denne doble bunnen i grådighetens vesen. Språket gir et vink om at grådighet ledsages av gjerrighet. Der det ene er, vil også det andre være. Stimulerer en til grådighet, vil en mest sannsynlig også stimulere til økt gjerrighet. Kurvene peker ikke utover eller oppover, men mer og mer innover mot seg selv, incurvatus in se. Gjerrigheten er grådighetens iboende motkraft, en kraft som på sikt vil nulle ut grådighetens mulige positive ansatser. Var altså grådighet bare å forstå som en ekspansiv kraft i menneskets natur, ville argumentasjonen ha noe for seg, men slik synes det dessverre ikke å være. Grådige mennesker blir selvsentrerte og fryktsommelige. De vil også fort henfalle til risikovegring og manglende initiativ på andres vegne enn seg selv. Frykten for å miste det en har oppnådd, gjør at en ikke lenger tørr å satse på fremtiden. En graver heller ned sitt pund i påvente av bedre tider.

Det er nettopp denne siden ved grådigheten vi i dag ser som et gjennomgående trekk i markedet. I stedet for at grådige mennesker og institusjoner freidig satser på fremtiden, lukker heller gjerrighetens hånd seg stadig tettere rundt verdiene en tidligere har skap. Finanskrisen et i så måte et godt eksempel på hvordan grådighet avføder gjerrighet.

Det er disse aspektene ved den kristne og antikke forståelsen av grådighet, som gjør at Gekkos, vurdering av grådigheten som en fornyende kraft, ikke helt strekker til. Min påstand vil være at selv om grådigheten i seg selv har et ekspansivt islett, vil gjerrigheten til slutt nulle ut, ja endatil forverre den krisesituasjonen den var tenkt å kurere. Da vil heller det å dyrke dyder som klokskap, retterferdighet og raushet, fungere som en langt bedre strategi.

Klokt lederskap - mellom dyder og dødssynder

Forandre ved å være for andre

Obamas ed og våre egne løfter