Konkrete mennesker og abstrakte lån

Et gammelt filosofisk prinsipp sier at ”ingenting kommer fra ingenting” (”ex nihilo nihil fit”). Men vi skjønner nå at den tro i mange år fikk spre seg i en rekke finans- og investeringsmiljøer at det som i realiteten er ingenting, kan pakkes om og selges som om det var noe. Heri ligger mye av finanskrisens etiske problem.

Idet en finanskrise ryster verden, dukker det opp ord og fraser relatert til krisens etiske sider: grådighet, egoisme, uansvarlig rådgivning, manglende transparens, kynisme. Det er liten tvil: finanskrisen handler også om etikk.

Det er imidlertid for enkelt bare å snakke i generelle vendinger om dårlig moral eller grådighet. Vi må analysere de dypere mekanismene som gjør at legitime og ofte velutdannede aktører i et – tross alt – regulert (om enn for dårlig regulert) marked faktisk kan utføre den type handlinger som har vært med på å forårsake krisen. Vi tror at en analyse av forholdet mellom det konkrete og det abstrakte i finansverdenen kan forklare mye.

 

Omskrivninger

Vi kan trekke en parallell fra disse forfatternes primære forskningsfelt innen etikken: krigens etikk og folkerett. Når man i væpnede konflikter redegjør for bruk av voldsmakt, bruker man gjerne omskrivninger: ”taktiske operasjoner” og ”uskadeliggjøring av fiendens kapabiliteter” oppfattes som bedre ordvalg enn ”bombing av områder hvor det befinner seg sivile”, eller ”væpnede aksjoner som setter egne tropper i livsfare”.

For all del, det er viktig at man har et konsist – som noen ganger betyr et teknisk – språk for det man skal beskrive. Og det er forståelig at man vil unngå for mange følelsesladde uttrykk. Det er likevel stor fare på ferde dersom vi glemmer hva som er den faktiske virkeligheten vi opererer i. Faren er både praktisk og etisk; praktisk fordi den kan få oss til å glemme de reelle forutsetningene for handling; etisk fordi vi kan glemme menneskene som det dypest sett handler om.

Finanskrisen viser oss både den praktiske og etiske siden av problemet med skremmende tydelighet. La oss ta det praktiske først.

”Ingenting kan komme fra ingenting” er en klok leveregel. Problemet er at så lenge folk tror at et mulig ”ingenting” med stor sannsynlighet er ”noe” – ja, endog at det er ”mye” – så er de villige til å betale for det, og dermed kan man tjene penger på det. Dette er jo den egentlige betydning av ordet ”boble” i økonomisk forstand: noe blir blåst opp, men viser seg ikke å være ”noe”, det er snarere ”ingenting”, eller i hvert fall mye mindre enn man trodde. Det som blir presentert som geniale investeringsmuligheter, viser seg å være keiserens nye klær. Burde man, i den nåværende krisen, ha innsett det tidligere? Har utydelige begreper og språkforvirring vært med på å skape manglende forsiktighet og farlig uklarhet?

 

Tall og mennesker

Dette leder oss til den etiske siden av saken. De kompliserte prosessene med dårlige boliglån og overdrevne forventninger involverte faktisk mange: ikke primært mange finansielle verdier, men mange mennesker. Konkrete menn og kvinner ble oppfordret til å ta opp lån, andre ble oppfordret til å investere sine spare- og pensjonspenger i disse lånene. På investorenes og meglernes dataskjermer ble avstanden til de konkrete menneskene som lå under disse lånene og investeringsmulighetene, etter hvert veldig lang. Det konkrete ble abstrakt; store pakker med huslån og derivater ble fremstilt som tall, og bare tall. Å snakke om tall i stedet for mennesker er nødvendig når finansielle instrumenter skal flyttes raskt. Men dersom man fullstendig glemmer at det er mennesker som berøres av de finansielle disposisjonene, og at mye av risikoen faktisk bæres av mennesker som ikke har rygg til å bære den, står vi overfor et moralsk problem.

Finansforvaltere er høyt betrodde og ofte høyt betalte rådgivere. De er gjerne velutdannede, og vi regner med at de har kunnskap nok til å unngå utilbørlige sjanser med andres penger. Blant forventningene vi med rimelighet må kunne ha, er at man ikke forveksler fremtidige, potensielle muligheter på den ene siden og faktisk og realiserbar gevinst på den annen, og bruker lånte penger for å gjøre opp i mellomtiden – særlig dersom risikoen for totalt tap er stor.

 

Risiko

Nettopp her ligger en viktig del av den etiske krisen i finansmarkedet: Mennesker og institusjoner som vi forventet skulle kjenne og forstå detaljene i markedet, har tilsynelatende latt seg rive med av fascinerende, men farlige bølger. Til en viss grad er dette sentralt i et finansmarked: man skal ta sjanser, prøve ut risiko – og noen ganger få betalt, andre ganger ikke. Men når risikoen blir svært stor, samtidig som det over lang tid investeres så store penger i så risikofylte papirer av så mange velbetalte analytikere, uten at varsellampene for alvor er blitt tent, må vi andre ha lov til å spørre hvordan slikt kan skje. Og da er vi igjen tilbake ved spørsmålet om det konkrete og det abstrakte: Ble den konkrete virkeligheten for utydelig, til dels helt borte? Og ble dermed selve menneskene under økonomien glemt?

I siste instans har all finansiell verdi sin opprinnelse i mennesker: deres arbeidsinnsats og deres behov. Mennesker er ”noe”, ikke ”ingenting” – og derfra kommer i siste instans finansmarkedets evne til å skape verdi. Det virkelige problemet med ”bobler”, er at vi mister nettopp det av syne.

Ved å være ærlige om hva som er hendt, kan vi forhåpentlig lære noe og på den måten forbedre den etiske kvaliteten i markedet; ikke i den forstand at vi forbyr god inntjening og incentiver utbetalt i penger i et velfungerende marked, men i den forstand at de konkrete menneskene ikke mistes av syne.

 

Henrik Syse og Gregory Reichberg er forskere ved Institutt for fredsforskning (PRIO).